Haha nå klarte jeg nettop å spoile So You Think You Can Dance for meg selv seriøst fem minutter før de sier hvem som vinner på tven. Jaja bra jobbet. MEN det gir meg jo plenty av tid til å skrive et nytt innlegg her! Som previously stated skal jeg jo nå gå inn for å blogge om ting som skjedde for leeenge siden, så da tenkte jeg, jeg endelig kunne få meg til å skrive om Italia turen 2008 <3 . Har tross alt bare tatt meg fire måneder... Men det var en så utrolig amazing trip at det fortjener sitt eget innlegg so here it goes =) (forbred dere på tidenes lengste innlegg)
Ah hvor begynner man? Hvis man blar tilbake et par (til juli basically :P) innlegg så har jeg skrevet fra rett før vi dro. Så hele turen begynte basically med et sleepover hos Elisabeth så det skulle være lettere å dra sammen til flyplassen neste dag. Det ender med en søvnløs natt for min del fordi Synnøve snorker som en gammel mann! Det er ganske utrolig, jeg er stolt av å kunne si at jeg kan sove gjennom nesten hva det skulle være. Et jordskjelv? Null stress. Orkan? Bring it on. Snorking? holder meg oppe hele natta. Men vi kommer oss i hvertfall fint til flyplassen, og på flyet og alt. Og når jeg sier vi mener jeg myself, Katinka, Elisabeth og Synnøve. Vi lander i Milano og finner frem til hotellet uten alt for mange problemer. Et par omveier og litt klaging over tung baggasje, og Synnøve blir utnevnt til designated kartleser for resten av turen.
Katinka, meg, Synnøve og Elisabeth Jeg personlig syns Milano er en amazing by. Mulig den er skitten og whatnot men fremdeles, så mange herlige butikker, og så mye karakter. Vi hadde tidlig bestemt oss for å prøve å leke litt turister, og rollen som reiseleder tok synnøve lett på seg! Her snakker vi fire guidebøker, og minst EN måtte være med hvor enn vi gikk... Også når vi dro ut på kveldene! Det endte ikke opp med at vi faktisk fikk sett såå utrolig mye, men så er jo ikke Milano tettpakket av turistmål heller. Vi fikk oss en tur på Doumen, hvor vi gikk alle opp de tusen milliarder trappene (ikke snakk om at vi skulle betale to pund mer for heis nei).
Første kvelden dro vi ut og hadde det så utrolig gøy. Desverre ble kvelden bitte litt for boozy for både meg og synnøve så la oss si det sånn at vi ikke orket så mye dagen etter. Flaks for meg og Katinka hadde vi fått verdens største rom MED automatiske blinds så rommet ble helt mørkt og herlig selv på dagtid <3 . Kanskje det beste noensinne. Men selv om jeg og Synnøve ikke var helt fit for fight dagen derpå var definitivt Elisabeth og Katinka det. Så de bestemmer seg for å dra ut, de kommer tilbake en time senere, meddeler at de har møtt 12 nederlendere og skal på nach. De tar med seg to flasker vodka og forvinner ut i natten. Jeg sitter igjen med et smålig forvirret utrykk før jeg sovner igjen. Neste dag igjen har ingen elisabeth og katinka kommet tilbake. Klokken 1 kommer de tuslene tilbake på hotellrommet. Hadde de ringt? NEI, hadde de sendt melding om at de hadde det bra? NEI. Holdt på å slå dem ned right there and then. Viser seg at de 12 nederlenderne i virkeligheten ble til sånn 3, og at når nachet var ferdig og katinka spurte om de skulle gå fant elisabeth ut at nei de kunne jo bare sove der, og ta tbanen dagen etter. det kostet nemlig bare 1 euro. Never mind at ingen av dem visste hvor de var eller (som synnøve hadde gjort) tatt med seg kart. Det ble ingen 1 euros tbane tur tilbake på dem for å si det sånn.
Dooumen <3 Ellers i løpet av vår fire dagers Milanotur klarte vi å være vitne til et selvmordsforsøk. Huff det er noe av det ekleste jeg har vært med på. Vi kommer gående ut av hotellet vårt og rett foran oss går en mann rett ut i gaten, legger seg ned på trikkeskinnene mens han gråter hysterisk. Det var helt jævlig, og når folk prøvde å hjelpe han var han bare helt slapp og omtrent ikke levende selv om han var i live. Utrolig trist å tenke på at folk kan ha det så jævlig at de føler det ikke er noen annen utvei, og helt forferdlig å vitne det!
Etter fire dager i Milano var vi lei av bylivet, så vi sendte Katinka med et fly hjem (faktisk så klarte hun det helt selv, og vi ble meget stolte, hun var nemlig ikke så veldig overbevist om at hun kom til å klare det helt selv) og fikk flydd inn Silje og Karo så vi alle kunne ta toget til kysten og San Remo. Men selvfølgelig var ikke det like lett som det hørtes ut som. Det skulle tatt seg ut.
Nei, nei. For det første så skulle flyet til Karo og Silje lande klokken 3 og bussen fra flyplassen til togstasjonen tok ca tre kvarter. dvs at vi på det beste håpet de kunne være der kvart over fire og toget gikk fem. De var der kvart på fem. Og når vi i tillegg var litt sene til togstasjonen, ikke er helt brushed up på italiensken vår og ikke skjønner en dritt av billettautomatene, ja da ble det litt stress.. Men vi kom oss da på toget, og der fikk vi vite at vi ikke visste hva stress var en gang. Karo og silje hadde nemlig hadde en meeget mye mer stressende tur til flyplassen.
Silje og Karo Det hadde seg nemlig slik at de hadde møtt opp på flyplassen i god tid, to timer før, klare for tur og med godt humør. Før de innså at de var på Gardemoen.. og Ryanair flyr fra Torp. Så de kaster seg inn i en taxi som kjører de til sandvika, der moren til silje plukker de opp og kjører som et svin, misser avskjørselen, RYGGER tilbake på motorveien alt for at de skal rekke flyet. Som de utrolig nok gjør. To timer før flyet skulle GÅ var de på gardemoen, men jaggu rakk de det ikke fordet. Det skal ikke være fysisk mulig. Resten av oss innså at ja ok vi vet kanskje ikke hva stress er.
Vi var i San Remo i åtte dager og det var kjempe herlig og avslappende. Vi var på stranden hver dag working on our tan (to av oss hadde entered en konkurranse med folk hjemme, så vi jobbet ekstra hardt). En av dagene tok vi toget til en naboby der Synnøve møtte en venn av henne hun hadde møtt da hun var utvekslingsstudent i Canada. Vi fikk møte og snakke med og kose oss med Italienere på ferie i eget land, så det var dødsgøy å ikke bare få turistturist opplevelsen. En annen dag dro de andre til Monaco for å feste hele natten. SÅ misunnelig på at jeg ikke fikk vært med, men jeg var syk :( Og hotellet var ikke i nærheten så shady som vi var redd for ut ifra det vi hadde lest på internett. Det var ikke vanskelig å finne en gang. Folk må være blinde!
Vinduet på hotellet i San Remo Vi hadde ikke noe hotell siste dagen fordi vi visste vi måtte reise fra san remo for å rekke flyet og vi måtte ta bussen tidlig neste dag. Så vi vurderte en stund å bare sove på togstasjonen. Men vi bestemte oss til slutt for å sjekke inn på et billig hostell for natten, nærme togstasjonen så vi kan sove mest mulig. Så vi finner et som er kjempe nærme og alt er fint og dandy. Til vi sitter på toget that is. Vi sitter i vår lille kupée (Eurotrip<3) da noen ringer elisabeth. Hun får svart men siden vi kjører gjennom masse tuneller på det tidspunktet blir samtalen brutt hele tiden. Toget viser seg å være mer enn en time forsinket og vi er litt beskymret med tanke på at vi hadde sagt et tidspunkt vi skulle være på hostellet. Men vi får ringt de opp igjen og akkurat sagt fra at vi kommer senere før samtalen blir brutt igjen. Da vi endelig kommer frem til togstasjonen i milano ringer han igjen og lurer på om vi kommer snart, vi forteller at vi skal ta bena fatt nå. Han mener vi burde ta tbanen, men vi forklarer at det er ikke nødvendig vi vet hvor vi skal gå siden det er så nærme stasjonen. Så vi går til adressen uten problemer og er der i løpet av fem minutter. Det er derimot ikke mannen. Så vi ringer han og spør hvor han er, og han forklarer at jo han er der han, hvor er vi?. Viser seg at den adressen VI hadde var kun adressen til hovedkontoret, og ikke der de faktiske leilighetene er. Der gikk hele grunnen til at vi valgte det hotellet i dass.. jaaaja. Så da går vi videre for å finne nærmeste undergrunn. Noe som viser seg å ikke være så lett, vi prøver å spørre noen italienere som fint forklarer oss veien.. på italiensk selvfølgelig, som ikke var veldig forståelig for oss. På dette tidspunktet har det begynt å lyne noe helt sinnsykt, men det regner heldigvis ikke. ENDELIG finner vi fram til en undergrunnstasjon, tar den ett stopp (oh yeah) før vi er fremme. Keep in mind at denne lange reisen inkluderer fem jenter med store tunge kofferter.
Lynet! Klarte ikke få til noe bra bilde, men her ser man hvertfall hvordan det lyste opp hele himmelen Når vi kommer ut av undergrunnen derimot har det nå begynt å BØTTE ned. Det var som å stå under ett fossefall, så vi løøper av gårde. Og nå befinner vi oss i tidenes mest lugubre strøk, med folk som henger ut av dører og vinduer og drikker øl og uteliggere overalt og vi lurer bare på hva i allverden vi har begitt oss ut på. Vi finner til slutt stedet da. Tidene skumleste dør som så mer ut som en middelalder port, og fire etasjer opp med trapper. Det var en utrolig fin leilighet da, kunne godt sovet der mer enn en natt. Ikke at jeg fikk sove noe som helst, Synnøve snorket igjen :P Pluss at vi ikke kunne ha vinduet oppe for vinden drev å slammet det opp og igjen hele tiden så det ble helt ekstremt varmt. Men pish pash det var en opplevelse!
Hvis noen faktisk har lest gjennom HELE dette innlegget så er dere helt utrolige. Eventuelt har utrolig lite å gjøre. Det ble mye lenger enn jeg egentlig tenkte, men når jeg først begynte å skrive så kom jeg helt i memorymodus her, og klarte ikke slutte. Hehe vet ikke hvor mye dere lesere får ut av dette, men jeg har i hvertfall fått meg en god reiseskildring jeg kan huske lenge! :D Wiih.
Til dere få som fremdeles leser at this point, gratulerer og toodles! <3
